Forgjengere til progressiv rock

The Beach Boys sin legendariske “Pet Sounds” og The Beatles sin “Sgt. Pepper”, med sin lyriske enhet, utvidede struktur, kompleksitet, eklektisisme, eksperimentalisme, og påvirkninger som stammer fra klassiske musikkformer, er i stor grad sett på som begynnelsen på progressiv rock som sjanger, og som vendepunkter hvor rock, som tidligere hadde vært anseSullivan_Beach_Boystt som dansemusikk, ble musikk som ble laget for å lytte til. Bill Bruford, en veteran fra flere progressive rockeband, sier at “Sgt. Pepper” forvandlet både musikernes ideer om hva som var mulig, og publikums ideer om hva som var akseptabelt i musikk. Han mente at: “Uten Beatles, eller noen andre som hadde gjort hva Beatles gjorde, er det rimelig å anta at det ikke ville ha vært noen progressiv rock”. Det markerte også punktet hvor LP dukket opp som et kreativt format som var like viktig, eller enda viktigere enn singleformatet, en mening som Brian Wilson begynte å aksje etter å ha hørt den amerikanske versjonen av The Beatles “Rubber Soul” (1965) med sin bevisste rekonfigureringer av låtenes rekkefølge, ment å vinkle albumet som ett stort verk. LP-salget overtok salget av singler i 1969.

Mellom Pet Sounds og Sgt. Pepper, utga The Beach Boys singelen «Good Vibrations” (1966), kalt en “lommesymfoni” av Derek Taylor, som jobbet som publisist for begge gruppene. Sangen inneholdt et variert utvalg av eksotiske instrumenter og flere uharmoniske og modale skiftninger. Scott Interrante skrev at dens innflytelse på progressiv rock og den psykedeliske bevegelsen “ikke kan overvurderes”. Beatles-biograf Jonathon Gould skriver at “av de mange ambisiøse popsingler utgitt i løpet av høsten 1966, hadde ingen en sterkere innflytelse på Beatles enn denne”. Martin sammenlignet sangen med Beatles sin “A Day in the Life” fra Sgt. Pepper, og mente at de presenterte “de samme årsakene til at mye progressiv rock er vanskelig å danse til”.